En elektrisk finger på tidas puls Av Erik Hesby [UKS-forum for samtidskunst, nr. 3/4 1996] Kunstneren Anna Karin Rynander og sivilingeniøren Per-Olof Sandberg (begge svensker født i 1960) har samarbeidet om en rekke installasjoner - 15-16 i alt. Nylig ble de kjøpt inn med to arbeider i utsmykningskonkurransen ved Oslo Lufthavn Gardermoen: "Human in motion" (dansende figurer på to store lystavler) og "Interactive sound refreshment stations I&II" (12 lydinstallasjoner). Arbeidene deres er preget av entusiastisk integrasjon mellom kunst og teknologi. Atmosfæren er gjerne lekelysten og underfundig - viljen til å forføre utilslørt. Tre av installasjonenen deres er plassert utenfor gallerirommet, og går i finurlig dialog med hva vi kan kalle problematiske sider ved vår egen sivilisasjon. Det konkrete utgangspunktet for Rynander&Sandbergs installasjoner har nesten uten unntak vært invitasjoner til å delta i spesifikke utstillingssituasjoner eller konkurranser; eksempelvis Prosjekt i Gamlebyen (PiG), Dixi, temautstillinger i Trondhjems Kunstforening ("Hommage" og "Dekadense") og nevnte utsmykning av Oslo Lufthavn Gardermoen. På grunn av høye produksjonskostnader er en form for økonomisk støtte eller garanti fra utstillingsarrangører, stipendkomitéer eller andre, som oftest en nødvendig betingelse for å kunne gjennomføre idéer. Slike produksjonsbetingelser preger naturlig nok de enkelte installasjonene; meningsinnholdet blir i stor grad bestemt av utstillingskonteksten og de tekniske løsningene blir begrenset av det tilgjengelige kronebeløpet. Samarbeidet ble innledet i 1990. Etter en kort, forholdsvis ekspressiv periode, hvor rom/videoinstallasjoner som "Vacum" (1990) og "Red room eye machine" (1991), viser psykiske tilstander, preget av et slags mentalt vakum, kommer de formale aspektene klarere i fokus fra og med "Light speakers" i 1991, hvor store høytalere "spiller" lys istedet for lyd. I en rekke av de påfølgende arbeidene er lyden det sentrale formelementet: I "Hommage Number 1A, 1948, Jackson Pollock, Action painting" (1993), gjenskapes et maleri av Pollock ved hjelp av lydbevegelser som styres av 42 små høytalere festet bak et hvitt lerret, i "The sound sculpture, Experiment no 1 - The humming bumble bee" (1993), utløser tilskueren lyden av summende humler i det han/hun entrer gallerirommet, og i magasinprosjektet "Artificial silence" (1995), forklarer Rynander&Sandberg over 6 sider i bladet "F.eks." hvordan de, hvis de hadde hatt penger nok, kunne ha lagt en allé i stillhet ved å sende ut "antilyd". Som man forstår har det liten hensikt å lete etter noen form for overordnet tematikk i den samlede produksjonen. Hovedmålsettingen synes enn så lenge å være å skape en suksessiv integrasjon mellom kunst og teknologi. Tre installasjoner fra de to siste årene skiller seg imidlertid ut fra den øvrige produksjonen ved tematisk å berøre hva vi kan oppleve som problematiske sider ved samfunn og samtid. To av de tre installasjonene hører hjemme utenfor gallerirommet: "Bird machines" (1994) besto av ni megafonhøytalere festet til skilt- og trafikklysstolper i et stort gatekryss i Gamlebyen, og "Interactive sound refreshment stations I&II (ISRS I&II)" (1996) skal etter planen installeres i tolv eksemplarer på Oslo Lufthavn Gardermoen. Den tredje installasjonen; "Interact with your telephone" (1995), ble stilt ut i "Telefongalleriet" i mars 1995. Rent fysisk besto dette "galleriet", som nå er nedlagt, av en datamaskin koblet til en telefonsvarer, som du kunne ringe opp fra din egen stue. «Bird machines» Hva du føler når du stopper på rødt lys i lyskrysset i Gamlebyen og oppdager at store gulorange megafonhøytalere, med statlig tilsnitt (høytalerne er utlånt fra Sivilforsvaret), peker mot deg og spiller fuglekvitter, vil sansynligvis til en viss grad henge sammen med hvordan du opplever din egen rolle i det store maskineriet. Lyskrysset kan sees som et bilde på hele vår deterministisk pregede, logisk strukturerte verden, eller som en metafor for en moderne virkelighet hvor et regulert samfunn, med et oversiktlig og begrenset sett valgmuligheter, bidrar til å dempe innbyggernes eksistensielle kvaler. Vi stanser på rødt og kjører på grønt lys igjennom et statlig oppmerket livsløp. Kultur og natur oppfattes som abstraherte størrelser, hvorav det ene representerer orden og trygghet og det andre kaos og trussel. Når kommuneoransje høytalere spiller fuglekvitter synes derfor statlig lov og orden plutselig å inngå i en overraskende allianse med naturens uberegneligheter. Det er som om den sosialdemokratiske virkeligheten går opp i en bisarr syntese av kaos og orden, natur og kultur. «Interactive sound refreshment stations I&II» Uten kunstinstitusjonens vegger til å avgrense installasjonene og tilsvarende kunstinstitusjonelle koder for å lese dem, blir publikummerens opplevelse av "Interactive sound refreshment stations I&II" - som i "Bird machines" - først og fremst bestemt av hans eller hennes erfaringer innenfor den samfunnsrammen hvor installasjonen er plassert. I "Lydforfriskningsstasjonene" på Gardermoen er (i følge det offentliggjorte prospektet) blant annet naturlyder ment å ha en oppkvikkende funksjon på de reisende. Mer preg av å være en type førstehjelp får de av stasjonene som hvisker trøstende og vennlige ord som "Feel great!", "Look happy!" og "Stay calm and positive!". Vi lever i en verden hvor effektivitet er en av de fremste dyder, således vil menn med stresskoffert antagelig føle seg mer "truffet" av disse installasjonene enn folk som returnerer fra badeferie i syden. «Interact with your telephone» De samme stakkars menn er innbakt som hovedmålgruppe i selve verkstrukturen i "Interact with your telephone". Kvinnestemmen som møtter dem her er den samme som vi får høre på Gardermoen (stemmen til Anna Karin Rynander). Den som ringte opp telefoninstallasjonen i den perioden den var tilgjengelig, kunne ved hjelp av tastene på sin egen telefon følge kvinnestemmen gjennom fire stadier: forspill, tempoøkning, orgasme og avslapning. Tastene på oppringerens telefon fungerte som erogene soner for kvinnen i den andre enden. Trykte du på de "riktige" tastene fikk du svar som: "I like the way you touch me. Touch me again!" eller "Your fingertips drives me mad!". Trykte du på "feil" taster (ikke enkelt for oppringeren å vite hvilke taster som var de "rette" og hvilke som var "gale") kunne du få høre "Cool down, Honey!" eller "That´s not good!". Eller i verste fall: "Goodbye!", hvorpå samtalen ble brutt. Kvinnemennesket i telefonen var flørtende, ertende, dominerende. Som substitutt for n¾re følelsesmessige forbindelser tilbød hun en uforpliktende og kjapp visitt inn i intime sfærer. Det som eventuelt kunne gjøre oppringeren en smule urolig, var at "hun" bokstavelig talt opptrådde som en snakkende maskin, programmert til å tilfredsstille, ene og alene på grunnlag av mottakerens forutsigbarhet. I siste halvdel av 1800-tallet fikk vi en europeisk litteratur som i stor grad bygde på kjennskap til Auguste Comtes idéer om lovmessigheter i det sosiale liv. En vitenskapelig fortolkning av virkeligheten var det eneste holdbare. På våre breddegrader ble impulsene, via den danske kritikeren George Brandes, formidlet til blant andre Ibsen, Bjørnson, Kielland, Garborg og Strindberg. I vår tid ser vi at en bildekunstner som Sophie Calle bruker seg selv som hovedperson i diverse iscenesettelser hvor hun delvis lar seg flytte omkring utifra de sosiale omgivelsenes bevegelser og delvis beveger seg på tvers av forventede handlingsmønstre. Ett av målene hennes synes å være, som i mye av litteraturen hundre år tilbake, å foreta en slags kartlegging av den sosiale bevegelsesfriheten. De tre sistnevnte installasjonene av Rynander&Sandberg kan ses som en del av den samme "tradisjonen". Men her er ikke hovedrolleinnhaveren en eller annen pappfigur, som hos Ibsen, eller kunstneren/regissøren som stiller seg selv til skue, som hos Calle. Hovedpersonen, i det som hva sjanger angår mest ligner komedie, er publikummeren selv. Kulissene er et moderne Norge, hvor innbyggernes bevissthet i stor grad er standardisert gjennom et kringkastingsselskap hvis ledere i en lang etterkrigsperiode har vært utnevnt av det regjerende Arbeiderpartiet. Om vi har selvironi nok til å oppleve oss selv som komiske i Rynander&Sandbergs installasjoner, kan det - forslagsvis! - være fordi vi føler at det samfunnet vi lever i har regulert oss i en slik grad at vi opplever oss selv som umyndiggjorte og automatiserte ("Bird machines"). Eller at de kravene dette samfunnet stiller får oss til å føle oss utilstrekkelige, mislykkede ("ISRS I"). Og kanskje blant annet som en konsekvens av fokuseringen på effektivitet, kapital og materiell vekst, at vi mister vilje og evne til å inngå nære følelsesmessige relasjoner ("Interact with your telephone"). [Erik Hesby startside]